For ein situasjon!

KONSERTANMELDELSE: Akkurat da Ingenting manglet følelse, dukket han opp. Legenden Kjartan!

Ingenting, DNB Arena, lørdag kveld, publikum: Cirka 5000. Spilletid: Dridlenge.

Dette blir litt langt. Beklager det.

Ingenting var et farlig band for oss som vokste opp i Sandnes på 90-tallet. Om ikke alle medlemmene var livsfarlige og fullnarkomane, så de i alle fall sånn ut. Å bevege seg i retning Austrått gjorde man med livet som innsats. «Gje faen i det» var ikke bare en sang, men en måte å angripe livet på for denne brokete forsamlingen musikanter. «Pass ikkje inn» var ikke bare en albumtittel, men en nøyaktig beskrivelse på tingenes tilstand for Kjartan Osmundsen, Tom Mølstre, Svenni Øverland, Ove Morten «Mobby» Grødeland og Tor Jan Møller.
Ingenting var alt det foreldrene våre ikke likte, altså elsket vi det.

Det var totalforbud mot å ta med Ingenting når vi skulle ha 10 på topp i musikktimene. Ingenting var noe vi hørte på i smug, for mor ville ikke se nådig på denne kombinasjonen av røyging, drikking, banning, mer drikking og gitarsolo.

Rundt 20 mann har spilt i Ingenting siden seint 80-tall. Band bytter folk. Sånn er det. Etter den siste omstokken er bare bassist Tor Jan Møller igjen av det Sandnes-folk mener er the original gangsters. Bandet ligger nå i en ganske ulekker feide med tidligere medlemmer som har startet bandet Igjenting. De spiller Ingenting-sanger fra perioden 1990-2000, krangler med Ingenting om logobruk, navnelikhet og sånne ting.
Igjenting ble startet litt på kødd, litt som et tributeband og litt som en langfinger til gamle kjente.

Det ekta Ingenting

Advokater og søksmål har blitt en del av feiden, og det bitre arveoppgjøret har også ført til en litt pussig situasjon:

Hvem er mest «ekta»? Ingenting, der gitarsoloene spiller av den eminente Arne Olav Nygard, førsteamanuensis i lesevitenskap på UiS, eller Igjenting, der soloene spilles av Mobby, skinnjakkelegenden fra Verdalen? Hvem er egentlig tributeband til hvem her? Det bandet med Mobby, Bård, Svenni og di, eller Tor Jans noe mer strigla opplegg, som spiller i DNB Arena?
Hvis Kjartan Osmundsen, den mest legendariske av alle Ingenting-medlemmer, som nå har trukket seg tilbake til en slags eremittilværelse langt oppi Velle i Valle, hvis han ble bedt om å peke på «det ekta Ingenting», hvem ville han pekt på?

Hm.

Det hele er egentlig bare trist, men sånn er det.

Å bringe dette på banen er selvfølgelig dypt urettferdig overfor de fem som jobber rauå av seg på scenen i DNB Arena denne kvelden. Jeg gjør det likevel, fordi musikk er følelser. Ingen advokat kan bestemme hvem som er Ingenting, for det avgjøres av mellomgulvet. Et slags 35-årsjubileum skal feires med en helaften i gymsalen med banknavnet, og etter fire-fem-seks sanger ble jeg stående og tenke på dette.

Eg kjenne det ikkje.

Jeg pleide å kjenne Ingenting i mellomgulvet. Nå registrerer jeg at de er flinke. Flinke kan de være i fylkeskommunen. Musikk skal man kjenne i kroppen.

Legg igjen ein patron

Jeg kan bare snakke for meg selv, men hver gang noen av de gamle sjørøverne i Ingenting har ramlet av, har litt av Ingenting-følelsen forsvunnet. Dette har selvfølgelig noe å gjøre med min egen langt framskredne alder og motviljen mot forandring, men sånn er det. Følelsen i DNB Arena var at jeg så et band spille Ingenting-sanger, og for meg utgjør det er stor forskjell.
I rettferdighetens navn skal det sies at den øvelsen, å spille Ingenting-sanger, gjør de helt utmerket. Kjell Undheim er en god vokalist som både synger godt og har denne nødvendige uryddigheten over seg som frontkjempere i rockeband trenger.

Den nevnte UiS-amanuensen, Arne Olav Nygard, er en drivende god gitarist, kanskje den beste amanuensen i landet på SG-gitar. Han er ikke galen Tommy Grude heller, som ikke er amanuensis, men som rockegitarist «looks the part», som det heter. Reckless-trommis Arne Bekkeheien er en solid sliter av trommeskinn, og på flanken står Austråtts egen Tor Jan Møller og sørger for at det er godt bunndrag, som han har gjort siden 1988.

Alt dette, Ingenting vs. Igjenting, medlemmer som er borte, følelsen og at dette, det kan godt være at det er noe de fleste i DNB Arena dride 110 prosent i. De vil høre Ingenting-sanger, drikke en øl eller kanskje til og med to. Dette var ikke et alkoholfritt stevne. Folk ha seg en fest og gaule for ein situasjon, legg igjen ein patron, for nå føle eg meg liden av sine lungers fulle hals. Det kunne de absolutt gjøre, for bandet denne kvelden spilte helt etter unotene, de dro på med hits, dunket seg kompetent gjennom materialet og ga noen smakebiter på sanger fra et kommende album, uten at det fikk det til å romle i raketten.

Det eksploderer!

Klart det er kjekt å samles et par tusen mann og mimresynge «Hiv positiv», «Toget», «Salg i dag» og andre austråttske bidrag til verdensmusikken. Men jeg må være så ærlig og si at for min del er litt av magien med Ingenting borte. Jeg kjenner det ikke lenger i mitt sannesiske mellomgolv. Jeg fikk samme følelsen da Kiss spilte på SR Bank Arena en sommerkveld i 2013. Løye, og tidvis årlait rockemusikk, men det tidligere livsfarlige bandet hadde også et snev at lett geriatri og tilårskommenhet over seg.

Ryktene på Hommersåk var at KISS sto for Kids In Satans Service!, at de sto i ledtog med djevelen sjøl, ofret geiter og/eller småbarn og sov i pentagramforma senger. Følelsen jeg fikk på stadion da KISS sto på scenen var at et knippe seniorer i klovnesminke spilte verdens mykeste hardrock. Det farligste den kvelden var å stå skvist mellom to påseilte jærbuer i påfyllingskøen.

Noe i den duren kjente jeg på da Ingenting hadde spilt sju-åtte sanger. Dessuten synes jeg det blir klart, i løpet av de drøye to timene vi skal holde gang her, at det finnes mange gode Ingenting-sanger. Men det finnes saktens en del ræl og.

Halvparten av alle uønska unger på Hommersåk ble unnfanga til lyden av «Det e deg eg vil ha», bandets ømmeste kjærlighetsmelodi. «Fysj å fei» er fremdeles løye, og ja, jeg – og alle andre – kan fremdeles teksten på «Toget».

Litt blanda drops, god kok og godt band, men følelsen mangler.
Så snur det plutselig. Det eksploderer!

Kjartan!

Ut av skyggene var Velle i Valle stiger han som aldri kunne komme tilbake. Kjartan Osmundsen, Selveste Kjartan, den opprinnelige sjelen i Ingenting, inntar scenen, åpner hele følelsesregisteret og synger to «Røygen min» og «Gje faen i det».

Kjell er en bedre sanger enn Kjartan anno 2024, men bare Kjartan er Kjartan, og dette var minutter for historiebøkene. For dette publikummet er det som om Alf Kåre Tveit OG Jesus kom tilbake samtidig. Gje meg ein ... Høyesterettsjustitiarius!, roper Kjartan, full av kødd og sikkert litt annet, folk mister forstanden, og følelsen er tilbake i rommet. Deilig!

«Røygen min» med Kjartan snur hele selskapet. Det er utrolig hvor fort man glemmer oppveksten på bedehuset, og tilhørende oppførsel og vokabular, når Kjartan leder lovsangen med «Gje faen i det». Nei, Per Fugelli var ikke først med den filosofiske retningen. Kjartan var milevis foran.

To sanger, og han er borte igjen. Men det gjorde nytten. Det er mye lettere å slentre seg gjennom «HIV-positiv» når den gamle Sandnes-følelsen er tilbake. Det skal sies at den kommer og går litt, denne følelsen. Av de 29 (!) sangene Ingenting spilte er det minst sju-åtte som hører hjemme i Obos, og et par hjemmehørende i PostNord.

De som gikk på do under «Plan B» gikk virkelig ikke glipp av noe.

Befrielsen

Flere gjester var med på dette maratonet. Tore Pang og Izabell frisker opp «Fengsla». Hans Morten Hansen (!), gitar, på «Guttane». Youtube og Ålgårds egen Leo Moracchioli på en blytung «Naboen har party».

Ikke alt sitter like godt. «Kvalsangen» mistet nok sin brennbare aktualitet ganske fort etter at Paul Watson og Sea Shepard prøvde i renne hvalfangstskuta «Andenes» i senk i 94. Den helt ferske «Mor di». Eg vett’kje, eg fekk ikke fod.

Etter 27 sanger får salen – eeeeendelig! – synge «Liden», og det er som å se og høre israelittene slippe ut av Egypten. Ahhhh ... befrielsen! Sangen er 90-tallets «Me to går alltid aleina», lykken er stor, og en litt humpete kveld avsluttes på beste vis, med «Liden» i håve og «Komma deg hjem» fra scenen.

Konklusjon: Det er en vrien øvelse å beholde følelsen i et band når det har gått 35 år og brorparten av mannskapet har forlatt skuta, eller gått planken. Men Ingenting er umulig. 29 sanger var 9 for mange, lyden var prima, stemningen jevnt god, og min kveld ble farget av at Kjartan – Selveste Kjartan – etter at han var ferdig med sin jobb, ble stående cirka 40 centimeter fra meg og gaule med på sine gamle hits.

For ein situasjon! Du føle deg liden, men du får og den rette følelsen.